Outcome of Revision Discectomies Following Recurrent Lumbar Disc Herniation.
Elias C. Papadopoulos, MD, Federico P. Girardi, MD, Harvinder S. Sandhu, MD, Andrew A. Sama,
MD,* Hari K. Parvataneni, MD, Patrick F. O’Leary, MD, and Frank P. Cammisa, Jr, MD Spine 2006 31, 1473–1476
Bakgrunn: Det er mangel på studier som sammenligner resultatene av primæroperasjoner ved prolapskirurgi med revisjonsoperasjon for nytt prolaps utgående fra samme mellomvirvelskive og lokalisasjon. Problemstillingen lar seg vanskelig undersøke med randomiserte forsøk og denne rapporten er derfor en retrospektiv studie med bruk av validerte målemetoder.
Metode: I alt ble 27 pasienter som hadde gjennomgått revisjonskirurgi for reprolaps utgått fra samme skive og samme lokalisasjon som tidligere, evaluert med hensyn på klinisk resultat. Funnene ble sammenlignet med resultatene fra en sammenlignbar kontrollgruppe på 30 pasienter som alle hadde gjennomgått primær prolapsoperasjon. Ryggmodulen av MODEMS ble brukt til å evaluere pasientenes tilfredshet, deres smerter og funksjonsnivå samt livskvalitet etter operasjonen. Alle pasientene ble også spurt om kirurgien hadde gjort deres situasjon bedre eller verre. De som hadde gjennomgått revisjonskirurgi ble spurt om bedringen etter revisjonskirurgien var forskjellig fra bedringen etter første gangs operasjon.
Resultater: Bedringen etter gjentatt prolapskirurgi var ikke statistisk forskjellig fra bedringen som pasienter som kun gjennomgikk primæroperasjon opplevde. Pasienter som hadde gjenomgått reoperasjon hadde litt mer nummenhet og prikninger i legg/fot og litt mer rygg- og setesmerter enn de med kun primæroperasjon.
Konklusjon: Revisjonskirurgi for reprolaps som forårsaker isjias synes å være like effektivt som primær discectomi.
Kommentar: Det har vært antatt at revisjonskirurgi for nytt prolaps utgående fra samme sted som før hadde dårligere prognose enn primæroperasjon uten at det har vært noen dokumentasjon på dette. Terskelen for revisjonskirurgi synes å ha vært en god del høyere enn for primærkirurgi på samme kliniske problemstilling sannsynligvis på denne bakgrunn. Ut i fra disse funnene synes det som om at en reprolaps som forårsaker radikulopati ikke trengs å vurderes strengere enn en primærprolaps når det gjelder kirurgisk intervensjon. Det er godt mulig at terskelen egentlig burde være lavere da nerveroten ved et reprolaps kanskje er noe mer sårbar ved ny affeksjon. Resultatene med økt forekomst av nummenhet og prikninger hos reopererte kan kanskje tyde på det. På den annen side kan det operasjonsteknisk være vanskeligere ved annen gangs kirurgi på grunn av arrvev og noe forandrede anatomiske forhold. Det som sannsynligvis er viktigst både når det gjelder primær og sekundæroperasjon er at indikasjonen er den samme i begge gruppene og at dette er kirurgi for å bedre en radikulopati som ikke ser ut til å bedre seg i løpet av 4 – 6 uker. Samtidig må symptomene være forårsaket av klare funn som stemmer med symptomene. Når dette er til stede så ser det ut for at resultatene er gode uavhengig av tidligere operasjoner. Dette stemmer også godt med min kliniske erfaring. Operasjon og reoperasjon av skiveprolaps for andre symptomer enn radiculopati er derimot en helt annen sak og hvor varsomhet må utvises.
Aage Indahl
Overlege, Spesialsykehuset for rehabilitering, Stavern