Saunders K, Korff MV, LeResche & Mancl L,
Relationship of common pain conditions in mothers and children.
Clin J Pain 2007; 23(3): 204-213

Metode: Totalt 7723 barn i alderen 11-17 og deres foreldre ble invitert til å delta. Ca 2/3 av barna var 11 år. Alle var bosatt i Seattle med omegn. Barna ble intervjuet over telefon. Intervjuet varte i 30 min, og inkluderte spørsmål om pubertetsutvikling, psykologisk ubehag og demografiske data. De ble spurt om de hadde opplevd rygg-, hode-, mage- eller ansiktssmerte som har vart en dag eller mer i løpet av siste 6 måneder. Foreldrene ble også intervjuet over telefon, med spørsmål bl.a. om smerte, utdanningsnivå, relasjon til barnet og ekteskaplig status. Foruten rygg-, hode- mage- og ansiktssmerter, ble de spurt om bryst- og leddsmerter.

Resultat: Av totalt 7723 barn, møtte 6349 inklusjonskriteriene. Av disse sa 55 % av foreldrene ja til å delta, og 88 % av deres barn var villig til å la seg intervjue. Pga få fedre i utvalget besluttet man seg til å kun å inkludere mødre, og dermed ble 2466 inkludert i undersøkelsen.

Totalt rapporterte 57 % barn minst en av fire smertelokalisasjonene i løpet av de foregående 6 månedene. Mest hyppig var magesmerte (34,5 %), deretter hodesmerte (26,9 %), ryggsmerte (24,9 %) og minst hyppig ansiktssmerte (12,7 %).

Blant 11-åringene hadde gutter og jenter omtrent samme forekomst av ulike smerter. For hodesmerte, ansiktssmerte og magesmerte hadde jenter 1,5-2 ganger høyere forekomst av smerte enn guttene. Jentene viste jevn økning av alle typer smerte med alder, med unntak av magesmerter som hadde en topp i aldersgruppen 12-13 år. Guttene viste en jevn økning i ryggsmerter, og en nedgang i mage- og hodesmerter med alder.

Når mødrene hadde en spesifikk smertelokalisasjon var det større sjanse for at barna hadde smerter samme sted. For eksempel hadde 30,2 % av mødre med ryggsmerter barn med ryggsmerter, mot 20,3 % for mødre uten. Også etter å ha kontrollert for alder, kjønn, ekteskaplig status og mors utdanning, fant man at mødre med ryggsmerter eller hodesmerte, hadde 50-60 % økt sjanse for å ha barn med samme smertelokalisasjon. Jo flere smertelokalisasjoner mødrene hadde, jo større sjanser var det for at barna deres hadde 2 eller flere smertelokalisasjoner. (36,6 % av mødrene med 3 eller flere lokalisasjoner hadde barn med 2 eller flere lokalisasjoner).

Diskusjon: Det er sammenheng mellom mødrenes smerte og barnas smerte i denne populasjonen, og sammenhengen synes klarest når mødrene har rygg eller hodesmerte. Mødre med flere multiple smertelokalisasjoner har større sjanser for å ha barn med multiple smerterlokalisasjoner.

Ulike funn i ulike studier kan forklares med definisjon av smerte (smerte siste 6 måneder; daglig smerte siste 2 måneder; tilbakevendende eller vedvarende smerte siste 3 måneder), hvordan smerte ble vurdert (omsorgspersons vurdering eller direkte intervju av barnet) og at ulike aldersgrupper er undersøkt.

Når man fant en sammenheng i denne undersøkelsen, foreslår forfatterne flere forklaringer:

- Modellæring – barn tar etter foreldres atferd eller symptom. I denne undersøkelsen var imidlertid antall smerteplager viktigere enn smertelokalisasjon, noe som taler imot symptomspesifikk modellæring.

- Antall smertelokalisasjoner hos moren kan være en gjenspeiling av stress eller vansker i familien, som i neste omgang har påvirket barnets utvikling smerter. Tendens til somatisering og depresjon kan være to av flere mellomliggende variabler.

- Barn og mødre deler genetiske faktorer som øker begges sårbarhet for utvikling av smerteplager.

Egne kommentarer: At barn har samme type smerteplager som foreldre virker selvfølgelig, både fra et biologisk, psykologisk og sosialt perspektiv. Barn og foreldre deler felles disposisjoner og sårbarhet – og akkurat som øyenfarge, høyde og størrelse på nesen går i arv, er det naturlig å tenke at disposisjon for visse smerteplager går i arv. Læring og modellæring kan komme i tillegg eller i stedet for biologiske faktorer. Barn lærer av og etteraper sine foreldre. I tillegg kan vi anta at mødre med for eksempel hodesmerter er spesielt sensitive i forhold til hodesmerter hos egne barn. Dersom dette også skjer i en sammenheng med familiekonflikter, kan det hende at familien har behov for en avleder. Barnets smerter kan være en effektiv avleder fra vanskelige tema. Både relasjonelle, kognitive, emosjonelle, læringsmessige og biologiske faktorer sannsynliggjør at barn og foreldre får samme type smerte.

Borrik Schjødt
Psykolog, Smerteklinikken, Haukeland Universitetssykehus