Selv om schizofrenien som lidelse er svært gammel, så er begrepet schizofreni relativt ungt. På slutten av 1800-tallet studerte den tyske psykiateren Emil Kraepelin ulike psykotiske tilstander og anså at disse kunne deles opp i to typer. Disse kalte han manisk-depressiv sykdom og dementia praecox, som betyr ”tidlig demens”. Med dementia praecox mente Kraepelin en tilstand preget av følelsesmessig og intellektuel sløvhet og forfall som startet i ung alder. Med manisk-depressiv sykdom mente Kraepelin en tilstand hvor man skiftet mellom å være syk og frisk, men som i motsetning til dementia praecox ikke påvirket personligheten på lang sikt. I 1911 skrev Eugen Bleuler flere artikler hvor han introduserte begrepet schizofreni. Bleuler holdt fram en rekke ulike psykiske symptomer som han mente utgjorde kjernen i en gruppe sykdommer som han kalte schizofreni. Bleulers avhandling representerte et brudd med Kraepelins lære fordi han påsto at at også personer som ikke hadde gjennomgått noe følelsesmessig eller intellektuelt forfall  (dementia praecox) kunne få diagnosen schizofreni.

Disse begrepene og avgrensningene er for en stor del også gyldige i dag, selv om dagens vitenskapelige diskusjon mer dreier seg om hvorvidt schizofreni er en kronisk tilstand som i sin natur går mot en stadig forverring, eller om det finnes mer godartede former som er mer forbigående og tilgjengelige for behandling. Avgrensningen mot det manisk-depressive sykdomsbildet er i prinsippet mye det samme som på Bleulers tid, men tilstanden kalles nå bipolar affektiv lidelse. Det har også kommet til en rekke diagnoser som utgjør underformer av bipolare lidelser, samt blandingsformer og overgangsformer av de to sykdomsgruppene. Et eksempel er schizoaffektiv lidelse, som kjennetegnes av psykotiske faser med betydelig hevet (mani) eller senket (depresjon) stemningsleie.

Sidene er skrevet i samarbeid med Overlege Ottar Bjerkeset, Helse Nord-Trøndelag HF Sykehuset Levanger, Psykiatrisk klinikk og HUNT Forskningssenter.