McWilliams LA, Cox BJ, Enns MW. Pain 2003; 106:127-133.

Mål: En rekke studier har vist at kronisk smerte er assosiert med psykiske lidelser. Undersøkelsene har i hovedsak befattet seg med depresjon, det er stort sett brukt selvrapporteringsskjema, og utvalgene er oftest selekterte – for eksempel pasienter
henvist til smerteklinikk. I denne undersøkelsen ønsket man å se på forekomst av psykiske lidelser hos et større representativt utvalg, vurdert med intervju.

Metode: National Comorbidity Survey (NCS) er en større amerikansk undersøkelse med hjemme-intervjuer av 8098 personer i alderen 15-54 år. Responsraten var 82,6%. Av disse ble 5877 grundigere intervjuet, blant annet om psykisk helse siste år.

En modifisert utgave av Composite International Diagnostic Interview (CIDI) ble brukt for å vurdere stemningslidelser (depresjoner og dysthymi) og angstlidelser (generalisert angst, panikklidelse og fobier). CIDI som har utgangspunkt i DSM-IIIR, er velprøvd, og har vist å gi en god interrater-reliabilitet. Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) ble vurdert med Diagnostic Interview Schedule.

Personer som bekreftet at de hadde "severe arthritis, rheumatism, or another bone or joint disease" ble klassifisert som personer med langvarig smerte. De ble også bedt om å gradere smerte og funksjonshemming.

Resultat: Det var totalt 382 personer i smertegruppen. I denne gruppen var det flere med lav inntekt og flere med høyere alder. Man fant høyere forekomst av både angst- og stemningslidelser i smertegruppen:

Statistiske analyser viste sterkere assosiasjon mellom langvarig smerte og angstlidelser (panikklidelse, PTSD og agorafobi) enn mellom langvarig smerte og stemningslidelser.

Tilstedeværelse av en psykisk lidelse var ikke assosiert med økt funksjonshemming, mens det ved flere psykiske lidelser var signifikant økt funksjonshemming.

Diskusjon: Det er akseptert at det er en sterk assosiasjon mellom vedvarende smerter og depresjon. Når det gjelder angstlidelser, har studier ikke vist noe konsistent mønster. I tidligere undersøkelser har man hovedsaklig brukt selvrapporteringsskjema, og det kan forklare at man ikke har fanget opp
angstlidelser. Like viktig er det at fokus primært har vært rettet mot stemningslidelser, og at angst ikke har vært like grundig undersøkt. Det kan også hende at det spesielle smerteutvalget (artritt, revmatisme, leddplager) ikke er representativt for personer med vedvarende smerter.

Konklusjon: Det er høy forekomst av depresjoner, men også angstlidelser hos personer med vedvarende smerter. Som en konsekvens av dette bør det utvikles bedre metoder for å avdekke angstlidelser, og det bør settes inn behandlingstiltak
i forhold til disse lidelsene.

Kommentarer: Det finnes gode modeller for sammenhengen mellom depresjon og langvarige smerter. Når det gjelder angstlidelser synes det vanskelig å lage enkle modeller. Klinisk erfaring viser at sammenhengene ofte er mer komplekse, og at det er problematisk å overføre en modell fra en pasient til andre. Ett unntak fra dette er kanskje bevegelsesfrykt – der man har utviklet gode modeller, som også har gitt opphav til tilsynelatende effektive behandlingstiltak (1). Det er rimelig å anta at angst påvirker mestring gjennom økt tendens til tilbaketrekking og passivitet.

Økt fokus på og kunnskap om slike sammenhenger vil forhåpentligvis kunne gi oss impulser til gode intervensjoner overfor personer med langvarige smertetilstander.

Referanse

1 Vlayen JWS, Linton SJ, Fear-avoidance and its consequences in chronic musculoskeletal pain: a state of the art, Pain, 2000, 85(3), 317-332

Borrik Schiødt
Psykolog, Smerteklinikken, Haukeland Universitetssykehus