Hva, hvordan og hvorfor? 

Av instituttleder og professor Sveinung Berntsen, Institutt for idrettsvitenskap og kroppsøving, Universitetet i Agder, Kristiansand, Norge.

Bedret diagnostikk og mer effektiv behandling har ført til at stadig flere overlever eller lever lengre med kreftsykdom¹. Kreftbehandling, inkludert kirurgi, strålebehandling og medikamentell behandling kan imidlertid medføre flere plagsomme akutte og vedvarende fysiske og psykososiale følgetilstander under og etter behandlingen, samt seneffekter opptil mange år etter avsluttet behandling². Det kan være redusert fysisk form, muskeltap, fatigue, hjerte-kar sykdommer, lymfeødem, nevropati, smerte, symptomer på angst og depresjon, samt redusert kognitiv funksjon. 

Fysisk aktivitet er all kroppslig bevegelse som resulterer i økt energiforbruk utover hvilenivå³. Det inkluderer aktivitet knyttet til arbeid, skole, transport og fritid. Fysisk trening er aktiviteter som er målrettet, planlagt, strukturert og gjentas over tid, og gjerne har til formål å opprettholde eller øke den fysiske formen, eller prestasjonen. 

Fysisk aktivitets- og treningsanbefalinger for pasienter som gjennomgår adjuvant kreftbehandling

Verdens helseorganisasjon kom nylig med oppdaterte generelle anbefalinger for fysisk aktivitet som inkluderer de som lever med sykdom og kroniske tilstander^4,5. Minst 150 minutt med moderat intensitet per uke eller minst 75 minutt med høy intensitet, eller en kombinasjon anbefales også for pasienter som gjennomgår kreftbehandling. En bør også gjennomføre muskelstyrkende aktiviteter minst to ganger per uke. Eldre individer bør også gjennomføre aktiviteter som stimulerer balansen. 

En faktor som både pasienter og helsepersonell er opptatt av er hvorvidt det er trygt å trene under kreftbehandling. Nylig ble medisinske journaler gjennomgått for pasienter som gjennomgikk adjuvant behandling og som trente regelmessig styrke og utholdenhet med enten moderat eller høy intensitet over en periode på seks måneder . Få uønskede hendelser ble rapportert. Hovedsakelig var det som ble rapportert mindre ubehag og muskel-skjelett-relaterte hendelser som stølhet og strekk, som gjerne også kan oppstå i forbindelse med trening uavhengig av om en har en kreftsykdom eller gjennomgår kreftbehandling. 

Hvorfor er det viktig å være fysisk aktiv, selv under kreftbehandling?

En større vitenskapelig undersøkelse hvor en objektivt kartla fysisk aktivitetsnivå med aktivitetsmåler blant pasienter med kreftsykdom viste at kun 1 % av våkentiden benyttes til helsebringende fysisk aktivitet med moderat-til-høy intensitet¹⁰. 

Nylig ble det gjennomført en stor og grundig systematisk gjennomgang av randomiserte kontrollerte treningsintervensjonsstudier gjennomført blant pasienter med kreftsykdom og hvor kreftrelaterte utfall ble inkludert⁶. En kom fram til at det er sterk evidens for at regelmessig trening er av positiv betydning for angst, depresjon, fatigue, helserelatert livskvalitet, lymfeødem og fysisk funksjon. Moderat til høy-intensiv utholdenhetstrening (60-80% av maksimal kapasitet), 20-60 minutters varighet hver økt og 2-3 ganger i uken ble anbefalt å være mest virkningsfullt. Videre ble styrketrening 2-3 ganger per uke med moderat til høy belastning (60-80 % av en repetisjon maksimum*), 2-3 serier og med 8-15 repetisjoner rapportert å ha størst effekt. Utholdenhetstrening er også vist å ha positiv betydning for fysisk form¹², og selv om en ikke nødvendigvis klarer å forbedre sin fysiske form under den mest intensive behandlingsperioden vil det å opprettholde denne være av stor betydning. Det kan også se ut som samlet treningsvolum, eller mengde, er viktigere enn treningsintensiteten. Nylig publiserte data fra en stor randomisert kontrollert treningsintervensjonsstudie (Phys-Can) illustrerer derimot at trening med høy intensitet ser ut til å ivareta den fysiske formen bedre gjennom kreftbehandlingen enn trening med lavere intensitet¹³.

_{*Det maksimale en klarer å løfte en gang}

Men hvordan få den enkelte pasient mer fysisk aktiv, hva «virker»?

Flere studier har hatt søkelyset på dette. Som i den generelle befolkningen er alder, sosioøkonomiske faktorer samt adferds- og motivasjonelle aspekter av betydning for hvor fysisk aktiv en er. I tillegg rapporteres kreftsykdommens alvorlighetsgrad, behandlingstype og -varighet, bivirkninger som følge av behandlingen, kontraindikasjoner, depresjon eller angst samt tidligere aktivitets- og treningserfaringer og gjerne være viktige faktorer av betydning for hvor fysisk aktiv den enkelte pasient er^{14,15,16,17,18}. Ellers har nyere forskning også vist at ekstra fokus på å få pasienten til å sette seg mål i når det gjelder fysisk aktivitet, selv-monitorering, planlegging og kyndig veiledning, også i en klinisk setting, kan føre til at en klarer å være mer fysisk aktiv¹⁹. Interessant i dette perspektivet er at slikt fokus på å få pasientene til å endre til en mer aktiv livsstil ser ut til å ha størst fokus på lang sikt^18,19.

Fysisk aktivitet og trening er bra, vi vet hvordan vi skal motivere pasientene… Men hvordan implementere dette i en klinisk praksis?

I en travel klinisk hverdag med begrenset med ressurser er mange dyktige fagpersoner involvert i pasientes liv. Tidligere har det blitt rapportert at økt kunnskap hos helsepersonell trolig også vil øke det fysiske aktivitetsnivået hos pasienter med kreftsykdom²¹. Nylig ble en kunnskapsoppsummering også gjennomført hvor intensjonen var å sammenfatte hva en vet om hvordan implementere fysisk aktivitetsopplegg eller treningsprogram for pasienter som integrert del av klinisk virksomhet²². Hovedfunnene var at manglende strukturer for å støtte selve implementeringen og mangel på kvalifisert personell (treningsveiledere, fysioterapeuter) var de viktigste rapporterte hemmere. Utfordringer relatert til selve organisasjonen eller institusjonen («systemet») var også en utfordring, og tverrfaglig samarbeid innad i organisasjonen ble trukket frem som en utfordring for å få til fysisk aktivitet som del av pasientforløpet. For tiden pågår en stor klinisk intervensjonsstudie i Norge blant kvinner med gynekologisk kreft²³. Flere sykehus tjener som kontroller mens fem andre har innført sykepleiersentrert (kurset i adferdsendring og veiledning), men pasientfokusert fysisk aktivitetsveiledning og oppfølging, hvor legebesøk delvis erstattes av helseteknologi. En spesialutviklet smarttelefonapplikasjon hvor pasienter både rapporterer eventuelle symptomer, får skreddersydd informasjon om sin sykdom, kan laste ned treningsprogrammer med videoer og illustrasjoner, men ikke minst som er koblet opp mot en aktivitetsklokke så deltakerne enkelt kan følge med på hvor aktive de er og om de oppnår sine aktivitetsmål. Hovedintensjonen er at pasientene skal få mer ansvar for egen pasienthverdag. Det er også en hypotese at en kan spare ressurser, oppdage tilbakefall tidligere og ikke minst oppnå en mer fysisk aktiv pasienthverdag. Resultater fra denne studien kan ventes om et par års tid.
 

Avsluttende refleksjon

Fysisk aktivitet og trening er trygt og gjennomførbart for de fleste, selv under behandling. Det er ikke sikkert en bør begynne med ny og veldig anstrengende trening i starten av behandlingsforløpet. Individuelle tilpasninger bør gjøres ut ifra preferanser, erfaring, fysisk form, diagnose og behandling. 

Mer forskning må til både på individ- og systemnivå; hvordan og hvorfor (helseøkonomi, overlevelse) en bør være fysisk aktiv, også under kreftbehandling.