Kan vevstraume og sårtilhelning stimulere tilbakefall av brystkreft?

Av dr. Hanna Dillekås.

I denne artikkelen presenterer dr. Hanna Dillekås sin doktorgradsavhandling som studerte sammenhengen mellom kirurgi og tilbakefall i brystkreft.

Kan vevstraume og sårtilhelning stimulere tilbakefall av brystkreft?

Brystkreft er den vanligste kreftformen for kvinner og utgjør i Norge 22% av all kreft hos kvinner¹. Kirurgi for å fjerne kreftsvulsten er en hjørnestein i kreftbehandling. For mange kvinner som har gjennomgått mastektomi, fjerning av hele brystet, i forbindelse med kreftbehandling, er rekonstruksjon av brystet viktig for selvfølelse og livskvalitet². 

Tumordvale som et klinisk problem

I denne dvaletilstanden er mikrometastasen vanskelig detekterbar, og også mindre utsatt for skade fra for eksempel kjemoterapi. Dersom slike celler på et senere tidspunkt blir vekket fra sin dvale vil de begynne å formere seg og kunne gi opphav til metastaser.

Koblingen mellom kirurgi og tumorbiologi

Vevsskade medfører signaler i kroppen som stimulerer celler til å bevege seg og dele seg, nye blodkar til å dannes og immunsystemet til å dempes.⁴ Dette er nødvendig for normal sårtilhelning, men er også signaler og mekanismer som kreftsvulster benytter seg av for å vokse og spre seg⁵. I dyremodeller har man sett at vevstraume og den etterfølgende sårtilhelningen etter kirurgi kan stimulere vekst av kreftceller og svulster.⁶

I den første pasientserien ble det vist at pasienter som ikke fikk adjuvant behandling etter kirurgi oftere hadde et tilbakefallsmønster med mange metastaser av lik størrelse tidlig etter kirurgi. Ved sene tilbakefall var spredningen i metastasediameter større. Dette kan tyde på at kirurgien har stimulert en synkronisert vekst hos noen pasienter. I tillegg så man at denne effekten ble dempet av adjuvant behandling. Når hormonbehandling ble avsluttet etter 5 år fikk pasientene et signifikant mer synkronisert metastasemønster. Med andre ord kunne synkronisert vekstmønster komme enten av at det tilkom et vekststimulerende signal, som ved kirurgi, eller ved at en veksthemmende behandling ble fjernet⁷. Begge tilfeller under antakelsen om mikrometastaser er tilstede.

For å studere den potensielt metastasestimulerende effekten av kirurgi gikk man videre til brystrekonstruksjon. Her fant man en topp i tilbakefall 1-1,5 år etter rekonstruksjonen. Hos en kontrollgruppe fra kreftregisteret med pasienter som ikke gjennomgikk rekonstruksjon var ikke denne toppen tilstede⁸. Resultatene kan tyde på at rekonstruksjonskirurgien har stimulert til vekst av mikroskopiske ansamlinger av kreftceller som før var i en dvaletilstand. Denne effekten var uavhengig av tid fra den primære kreftbehandlingen til rekonstruksjonen⁹. Toppen i tilbakefall var større etter mer omfattende rekonstruksjoner, men hyppigheten av tilbakefall var totalt sett ikke større hos pasienter som hadde gjennomgått brystrekonstruksjon. Altså ser det ut til at kirurgien kan fremskynde tilbakefall som ellers hadde kommet på et senere tidspunkt. Pasienter som fikk komplikasjoner ved rekonstruksjon hadde større andel tidlige tilbakefall. Til sammen peker funnene i avhandlingen på at perioden rundt kirurgi er viktig for tumorbiologien og tilbakefall av kreft.

Fremtidsperspektiver

Hvor går så veien videre? Man kan ikke fraråde brystrekonstruksjon eller annen kirurgi på bakgrunn av disse retrospektive studiene. Det er også vanskelig å tenke seg en randomisert studie der noen pasienter gjennomgår kirurgi og andre ikke. En nøkkel kan ligge i en dypere biologisk forståelse av tumordvale og hvilke spesifikke signaler ved vevsskaden og sårtilhelningen som vekker cellene fra sin dvale, for så å kunne blokkere de signalene. Dette studeres for tiden av flere forskergrupper^10,11.