Følgende er hentet fra Pfizer sitt skriftlige høringssinnpill tilknyttet regjeringens forslag til nasjonalbudsjett for 2024.¹

Anbud er uegnet på blåreseptområdet

Bruk av anbud i blåreseptordningen er grunnleggende feil og kan føre til betydelige negative konsekvenser. Anbud på blåreseptlegemidler kan føre til lavere kvalitet på behandlingen, økt feilbehandling og mer sykdom, mer sosial ulikhet og ytterligere press på fastlegene.

I statsbudsjettet ligger et forslag om økt bruk av konkurransefremmende mekanismer, ved å innføre bruk av anbud i blåreseptordningen. Selv om tiltak for å redusere statens utgifter er prisverdig, er vi svært bekymret for de uheldige konsekvensene av et slikt tiltak. Vi er også bekymret over at disse konsekvensene overhodet ikke er utredet eller beregnet.

Forslaget til bruk av anbud i blåreseptordningen hviler på en anbudspilot på kolesterolmedisiner. Piloten hadde ikke som sitt primære formål å redusere statens utgifter, men å utvide tilgangen for pasienter. Overføringsverdien fra anbudspiloten til andre legemiddelområder er derfor svært begrenset. Evalueringen av anbudspiloten har kun evaluert de tekniske sidene ved gjennomføring av anbudet, men ikke utredet andre konsekvenser for pasienter, leger eller samfunnet.

Høringsrunden for forskriftsendring i 2022 viste at også pasientforeningene og legeforeningen mener konsekvensene ikke er tilstrekkelig utredet. De som berøres mest direkte av anbud på blåresept er altså negative til forslaget og har ikke blitt hørt.

Om dagens situasjon:  
Blåreseptordningen er en hjørnesten i den offentlige helsetjenesten, som sikrer likeverdig, god og bred tilgang til nødvendige legemidler for pasientene. Dagens situasjon har en rekke etablerte fordeler, for pasienter, for helsetjenesten og for samfunnet:

• Bred og rimelig tilgang til nødvendig behandling for et stort antall kroniske lidelser
• Gode muligheter for legen til å bruke sin medisinske kompetanse til å velge rett behandling til rett pasient
• Riktig legemiddel til rett pasient gir store positive samfunnseffekter innen arbeidsdeltagelse og sykefravær, pårørendebyrde, og redusert press på spesialisthelsetjenesten

I tillegg har dagens system gode mekanismer som regulerer kostnadene for legemidler i blåreseptordningen:

• Kostnadseffektivitet, legemiddelets pris må vurderes som akseptabel i forhold til nytten for pasienten
• Referanseprising, prisene i Norge reguleres gjennom å sammenlikne med priser i andre europeiske land, og prisen settes til snittet av de tre billigste referanselandene
• Trinnprissystem, ved patentutløp blir prisen betydelig redusert etter en egen rabattmodell

Gjennom disse mekanismene har Norge allerede svært lave priser på reseptpliktige legemidler.

Negative konsekvenser av anbud:
Legemidlene som er i denne kategorien har unike karakteristikker og patentbeskyttelse. Dermed må anbud nødvendigvis sammenstille legemidler som har samme indikasjon, men som i realiteten er helt forskjellige medisiner. Så må anbudet føre til at flere eller alle pasientene bruker anbudsvinner. Enten ved at alle nye pasienter blir satt på anbudsvinneren – eller ved at pasienter som allerede er på velfungerende behandling må bytte til anbudsvinneren.

Men: Pasientene er forskjellige. To pasienter som har samme sykdom kan ha god effekt av den samme behandlingen, men ofte reagerer pasienter ganske forskjellig på samme medisin. Dette er grunnen til at hver enkelt fastlege skal bruke sin faglige kompetanse og erfaring til å velge rett medisin til rett pasient, og bytte medisin når det er medisinsk nødvendig.

Hovedutfordringene med å bruke anbud i blåreseptordningen kan oppsummeres som følger:

1. Dårligere behandlingskvalitet
Anbud vil føre til at færre behandlingsalternativer blir tilgjengelige for pasientene. I et sykdomsområde med flere relativt like medisiner, vil det legemiddelet som har dårligst produkt-egenskaper ofte være mest villig til å senke prisen for å vinne anbudet. Førstevalget i anbudet kan være akseptabelt for mange, men det vil også være mange som har dårligere effekt eller bivirkninger. Om pasienter som står på en behandling må bytte til en ny anbudsvinner, vil det føre til betydelige problemer med tilpasning av doser, nye administrasjonsmåter og potensial for feilbruk av legemidler.

2. Økende sosial ulikhet
Alle legemidlene som dekkes av blåreseptordningen er godkjente medisiner som også kan kjøpes på hvit resept der pasienten betaler hele prisen selv. Når behandlingsalternativene i blåreseptsystemet blir dårligere, vil pasienter med lav inntekt oftere måtte ta til takke med det de blir tilbudt, mens de velstående pasientene i økende grad vil kunne betale for den beste behandlingen selv.

Ved anbud vil legen kunne søke om individuelt unntak fra anbudsvinner for den enkelte pasient. Helsetjenesten har tidligere erfaring med bruk av individuelle unntak gjennom det som tidligere var kjent som paragraf 10. En evaluering fra NIBR av denne ordningen fra 2007 viste en tydelig sammenheng mellom hvilke pasienter som fikk innvilget unntak, og deres sosioøkonomiske status. Pasienter med høy utdanning, og særlig pasienter med helsefaglig utdanning, fikk oftere innvilget unntak enn andre pasienter.   
Anbud på blåreseptlegemidler kan både undergrave ideen om blåreseptordningen som sosialt utjevnende, og på sikt også bidra til den økende todelingen av helsetjenesten.

3. Økt press på fastlegene
Med anbud på blåreseptlegemidler vil fastlegene få en økt arbeidsbyrde ved bytte av legemidler for sine pasienter. Dersom flere pasienter har god «nok» grunn til å velge et annet legemiddel enn anbudsvinner, vil dette medføre økt krav til dokumentasjon og ytterligere byråkratisering for legene. I tillegg kommer risikoen for eventuelle sanksjoner mot leger som ønsker unntak for sine pasienter, sist eksemplifisert gjennom forslaget om økonomisk overtredelsesgebyr til legene (2022).

Konklusjon:
Vi mener at konsekvensene av anbud på blåreseptområdet er svært dårlig utredet. Den foreslåtte anbudsordningen vil føre til økt sosial ulikhet samt betydelige negative konsekvenser for den enkelte pasient og for samfunnet som helhet. Dette er utfordringer som ikke er vurdert i anbudspiloten.

Alternativet til anbud er å bygge videre på prisforhandlinger og refusjonskontrakter. Anbud er ressurskrevende å gjennomføre. Ordningen med prisforhandlinger er derimot etablert, er langt mindre ressurskrevende og har vist å gi besparelser på legemidler som allerede er metodevurdert. Samtidig sikres både klinikere og pasienter en bredde i tilgangen til viktige legemidler uavhengig av pasientens utdanning eller betalingsevne.